Ellen Grieg og Ruth Moen

Duo-utstilling med Ellen Grieg og Ruth Moen.

Tau er langt, sterkt og fleksibelt. Det brukes for å binde, holde og løfte. I denne utstillingen benytter begge kunstnerne seg av tau som materiale. Ellen Grieg bruker store nylontau med kraftfulle farger, hengende fra taket som dansende vesener. De går delvis i oppløsning. Ruth Moen bruker naturtau som hun dypper i støpeleire. Begge jobber de monumentalt, i rommet og med rommet. Sammen skaper tauskulpturene en egen dialog.

Ellen Grieg arbeider med nylontau. Hun har siden endt utdannelse i 1973 benyttet seg av tekstile materialer der mønstre, farger, strukturer og materialitet har vært viktige kvaliteter. Fra vevde sjal og abstrakte flater har hun siden midten av 2000-tallet benyttet seg av tau til å skape abstrakte, romlige, monumentale og kroppslige skulpturer. 

I senere tid har Grieg arbeidet med serien Transformasjoner der tykke fargede tau henger fritt i rommet; de er voluminøse, tar fysisk plass, men også visuell plass ved bruk av sterke farger, spillerom for lys og skygge og materialitet.  Det abstrakte formspråket fremhever materialiteten og samtidig skaper det en umiddelbar opplevelse av verket. Verkene er formet i farvesterke spiraler som henger fra taket og som løser seg mer og mer opp jo lenger ned trådene henger. Som egne vesener danser de i rommet.

De tykke tauene som benyttes i utstillingen Tau i Galleriet er spesiallaget hos Norsk Fletteri i Bergen. Tauene er flettet for å oppnå den tykkelsen Grieg ønsket i tauet, istedenfor tvinning som er mer vanlig. Til utstillingen på KRAFT viser hun en helt ny serie med tau-arbeider. 

Ruth Moen fremstiller stedstilpassede verk utført med tau og flytende leire. Helt spesifikt støpeleire (flytende leire) og manilatau/naturtau. Tidsaspektet og prosessene materialene gjennomgår i utstillingsløpet er en viktig del av verkene. Leiren starter som våt, væsken i leiren fordamper, og materialets kvaliteter endres. Leiren blir tørr og etter hvert sprekker den og går fra mørk til lys. Manilatau er impregnert med olje som også gjør seg gjeldende i skulpturene etter hvert som leiren tørker og oljen får tid til å trekke ut i den, og igjen mørkne.

Moen er opptatt av materialer, spor og former som kan gi assosiasjoner til ulike typer sansede erfaringer. I arbeidsprosessene er hun på jakt etter et fortellende, lyrisk uttrykk. Dette viser seg i skulpturenes livaktige fremtoning. Tauet blir kveilet sammen i runde eller vridde, ovale former, de blir hengt fra taket og lagt i flytende leire. Slik blir de liggende til den ønskede formen er oppnådd, gjerne i flere døgn. Når tauet løftes ut av den flytende leiren, stivner leiren og verket bærer seg selv. 

Kombinasjonen av størknet leire og motstridende naturtau, den glatte flaten og det stikkende tauet, skaper en fin kontrast i de forgjengelige skulpturene. De er skjøre, men samtidig intime og direkte. De møter deg i hele sin størrelse; tauene litt for store og tunge til at de er håndterbare, men samtidig tvunget og vridd inn i en ny form, i symbiose med den myke, formløse leiren. Manilatau synker i vann.