Signe Halle
Om kunstneren
Signe Halle, født i 1955, tok diplom ved avdelingen for tekstil ved Statens Høgskule for Kunsthåndverk og Design i Bergen i 1987. Hun har tidligere stilt ut ved blant andre Kunstbanken i Hamar, Kunstnerforbundet i Oslo og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Arbeidene hennes er kjøpt inn av KODE, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Hun har tidligere arbeidet som verksmester for fagområdet tekstil ved Fakultetet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen.
I utstillingen Kontroll og tilfeldighet i ROM 1 viste Signe Halle ti tekstile arbeid. Alle var i silke og farget med en gammel japansk teknikk som heter shibori. Halvparten av arbeidene var i tillegg utført med smocking, en syteknikk hvor en fester punkt i tekstilet for å få frem folder i stoffet, noe som gir det et mer skulpturelt preg.
Om teknikken shibori
Shibori er en samlebetegnelse for en rekke tekniske variasjoner for å farge tekstil. Den Halle bruker i sine arbeid, tar utgangspunkt i to formlike sjablonger, hvor man tar tekstilet som skal farges og folder denne som et trekkspill. Deretter plasserer man tekstilet mellom de to sjablongene, og knyter dette sammen til en helhet. Ved å senke dette i fargebadet vil fargen krype og sette seg fast på delene som ikke er dekket av sjablongene. Der sjablongen dekker tekstilet kommer ikke fargen til. Når man så folder tekstilet ut igjen oppstår et repeterende geometrisk mønster i farger. Teknikken tillater svært stor grad av kontroll på det ferdige uttrykket, men samtidig vil det være uforutsette ting som kan skje – fargene kan likevel finne på å smette inn under sjablongene, eller bli sterkere eller svakere enn det man hadde tenkt.
Tre bilder fra utstillingen
Bilde 1:
Bildet viser utstillingen slik man ser den i det man trer inn i ROM 1 og ser rett fram. Det er totalt fem arbeider i bildet.
Til venstre ser vi verket Grønn (2022), et stykke silke som måler ca. to og en halv meter langt, og en meter bredt, hengende litt ut fra veggen. Fargene er grønn og hvit, med sirkler som repeteres i et rutenett. Det er mørkest langs den nederste kanten, før det gradvis blir lysere opp mot toppen. Den øverste delen av verket, ca. en fjerdedel av den totale lengden, er utført med smocking-teknikk. Denne skaper en dynamikk i arbeidet ved at tekstilet snurpes sammen i enkelte punkt, noe som skaper konvekse og konkave former. Den florlette silken har transparente kvaliteter som gjør at skyggen bak verket får et eget estetisk nærvær.
Til høyre for Grønn henger verket Orange fra 2022, som er preget av nettopp oransje og rødtoner som får spille i silken. Lengdemessig er de to verkene ganske like – ca. to og en halv meter – men Orange er hengt opp på en måte som minner mer om en kjole, med to festepunkt øverst og en bue i midten. Også nederst på verket er det en diagonal linje som går opp mot høyre og som forsterker assosiasjonen til klær. På dette verket dekker smocking nesten hele flaten. Fargen på verket er lysest øverst, med det mest fargesterke oransje partiet i midten, før det graderer med mer hvitt ned mot bunnen.
Helt til høyre i bildet, tett mot inngangsdøren, er tre verk montert tett sammen, hengende fra taket. Dette er verkene Frost (2021), Myk korall 2 (2022) og Soft konkylie (2021). De er også laget av silke og er totalt bearbeidet med smocking, slik at de er blitt mer tredimensjonale og skulpturelle, nesten ovale. I størrelse er det lengste ca. to meter og det korteste ca. en meter. Soft konkylie er det korteste, og henger nærmest inngangsdøren. Det er farget i svart og rosa, der rosafargen varierer i intensitet og silkens hvithet enkelte plasser slipper gjennom.
Myk korall 2 henger i midten, og er det lengste. Det er også farget svart, med blå og fiolette toner og innslag av hvit. Frost henger lengst inne, og måler ca. 1,5 meter. Igjen finner vi svart, men her med en grålig tone. Halle har en tendens til å navngi arbeidene sine på en konkret måte, der det er tydeleg samsvar mellom hvordan ting ser ut eller er, og hva de heter. Det er også tilfelle her, hvor både farge og form vekker assosiasjoner til konkylier, frost og koraller.
Bilde 2:
Bildet er tatt i ROM 1, og viser langveggen mot inngangspartiet sett fra innsiden av rommet. Til høyre i bildet ser man en hvit søyle som er en permanent del av rommet. Bildet viser tre verk.
Til venstre i bildet langs veggen ser man verket Rutenett (2021) hvor nettopp rutenettet er sentralt. Det er et stort stykke halv-transparent silke, ca. tre meter høgt og to meter bredt. Det henger fra taket og svever så vidt over bakken. Verket viser repeterte former av svarte firkanter – fire små firkanter inni en større. Når man farger med shibori er tekstilet som blir farget brettet som et trekkspill. Dette fører til at fargene setter seg sterkest i endene, og svakere i midten fordi fargen der må trenge gjennom mer tekstil. Derfor er firkantene øverst og nederst i tekstilet preget av mer markante figurer, mens de fremstår mer falmede i midten.
Til høyre henger verket Stjerne (2009) som er ca. en meter bredt og fire meter langt. Det henger fra taket, såvidt over bakken, foldet på midten over et transparent plastrør. Slik får verket både en fram- og bakside, med et smalt mellomrom. Fargemessig er dette et verk som er vanskelig å definere. Det er svært lyst, og silkens hvithet er dominerende. Man kan likevel skimte en mild grøntone i verket, men dersom man bruker litt tid på å observere det, kan denne grøntonen skli over i en blå, deretter en gul, og plutselig havne nesten over i en lys bruntone. Også her er shibori brukt, og sjablongens form kan minne om en stjerne som repeterer seg i rutenett over hele verket.
Helt til høyre i bildet litt foran søylen, henger verket Myk korall 1 (2022). Dette verket henger også fra taket, og har en lengde på ca. en og en halv meter. I likhet med Myk korall 2 (omtalt på første bilde) er dette verket totalbehandlet med smocking-teknikken, som gjør det til et mye mer skulpturelt arbeid enn de to andre i bildet. Her er punktene snørt såpass hardt sammen, at heller enn det ovale preget, fremstår dette mer som en linje. Fargemessig ser det ut som hvitt og rosa slynger seg rundt hverandre i en spiral, mens toppen og bunnen av verket er mørkt, grensende til svart.
Bilde 3:
Bildet er et nærbilde av et kunstverk, hvor et utsnitt av verket er sentrert i midten av bildet. Bakgrunnen er nesten utvisket i en hvit- og gultone. Det er ingen navigasjonspunkt i bildet.
Her ser vi et detaljert bilde av verket Myk korall 1. Rosa og hvit ligger annenhver i striper som slynger seg i en spiral rundt hverandre, noe som kan minne om hvordan fargene i sukkerstenger er bygd opp. Her kommer de skulpturelle kvalitetene i bruken av smocking-teknikken frem, hvor en kan se tekstilet folde seg inn i punkt, ikke ulikt hvordan bladene på blomster strekker seg ut fra blomstens sentrum. Verket består av repetisjoner av teknikken, som sammen danner en søyle eller lang linje. Bildet er tett på, og viser derfor et utsnitt av det totale verket.