Kjersti Johannesssen

Kjersti Johannessens skulpturer i glass er både vakre og urovekkende på samme tid. I noen av skulpturene er det den glatte og slipte overflaten som bærer fargene og lyset, og som skaper dybden i objektet. I de høypolerte objektene bryter lyset de transparente glassfasettene og skaper refleksjonsmønstre som gir de en ekstra dimensjon. Det vakre og rene brytes i serien Skarpe kanter hvor objektene har knust kant. Ved å vise glassets brutalitet, utfordres funksjonaliteten og det myke uttrykket. De skarpe, knuste kantene blir en sterk kontrast til den myke formen. 

I utstillingen Dønninger er Kjersti Johannessen inspirert av Norges kystlinje med alle sine handelsbyer, hvor fiskeri og fiskehandel har vært hovedinntektskilden gjennom flere generasjoner. Johannessen er oppvokst i Bodø, og har alltid vært inspirert av lyset i nord. Til denne utstillingen er det mørket, mørketiden og det mørke havet som har vært med på å forme ideene til arbeidene. 

«Når jeg tenker på havet tenker jeg først og fremst på hvor vakkert det er og hvilken ro det kan gi. Men jeg tenker samtidig på hvor uhyggelig og nådeløst det kan være. Kontrasten er stor, det er utfordrende og inspirerende. Havet har vært en stor del av den kystnorske levemåten og kilde til rikdom i form av fisk. Men samtidig var det en tøff levevei. Havet gir, men havet kan også ta, så man må vise respekt. Det er fryktet og elsket. 

Jeg finner stadig flere referanser mellom mitt materiale og havet. Det er transparent, det er åpent og kan få nydelige fargenyanser når lyset bryter i det. Hovedingrediensen i glass er sand, som deler av bunnen på havet og fjæra hvor havet slår imot og danner mønster. Tar jeg på glasset danner jeg spor. Glasset er i konstant bevegelse og det er også havet. Flo og fjære. Ved å våge seg ut på utrygt farvann lærer man seg å mestre det, og med respekt kan man temme begge deler. Både havet og glasset. Jeg vil fortelle en historie om oppvekst i nord, fisket, havet og drømmen om livet et annet sted, spørsmålet om hva som finnes bortenfor horisonten, men også det å finne ro i ens egen historie og opphav.»