Hopp til hovedinnhold

Tora Endestad Bjørkheim

Om kunstneren

Tora Endestad Bjørkheim, født i 1986, tok mastergrad i kunst ved Kunst- og Designhøgskulen i Bergen i 2013. Hun har tidligere stilt ut ved blant annet Vestlandsutstillinga, Entrée og USF Verftet i Bergen og BOA i Oslo. Endestad Bjørkheim arbeider som høgskolelektor i tekstil ved avdelingen for Kunst og håndverk på Kunsthøgskolen i Oslo. Under Bergen Assembly i 2016 var hun med på å utvikle og drive Partisan Café, en av freethoughts plattformer. Tekst har vært en sentral del av praksisen hennes, som hun arbeider med både som redaktør og skribent, blant annet med publikasjonen Grafters’ Quarterly i samarbeid med Johnny Herbert. 

I utstillingen BUDS benyttet Tora Endestad Bjørkheim seg av den indre strukturen til ROM 1, og skapte en totalinstallasjon der veggene langs vinduene var draperte med heldekkende, beige gardiner, og de svarte flisene på gulvet var dekket med tepper i en eggehvit fargetone. Fra taket hang det fire formlike skulpturelle objekter, som kombinerte objekter i industrielt produserte materialer, med objekter laget av kunstneren. Publikum var inviterte til å tre inn i installasjonen, eller betrakte den fra utsiden. Tematisk kretset utstillingen rundt omsorg, og det Endestad Bjørkheim kaller «det omsorgsfulle objektet».

Tre bilder fra utstillingen

Bilde 1:

Bildet er tatt fra inngangsdøren til ROM 1, og viser et frontalt perspektiv inn i rommet. Gulvet er heldekket med eggehvite tepper, og langs veggene bak henger det gardiner som strekker seg fra tak til gulv i en tilsvarende farge. Fra taket henger fire kunstverk, som alle er noenlunde identiske. ­­­­­­

I utstillingen BUDS er det vanskelig å definere en forskjell mellom utstillingsrommet i sin helhet, og selve kunstverket. Dette fordi kunstneren aktivt benytter seg nettopp av denne tvetydigheten som grep i kunstnerskapet sitt, der hun leker med estetiske grep som kan minne om interiørmagasiner, og objekter som befinner seg i en mellomtilstand av flere estetiske sfærer. Utover inngrepet med gulvtepper og gardiner, henger det fire skulpturelle objekter på rekke fra taket. De består av to og to kobberrør koblet sammen parvis, som buer seg ut i motsatte retninger. Disse kan minne om enorme fiskekroker, eller stokker som henger oppned. På buenes ender er mindre objekter festet, også disse formlike. De er beholdere på ca. 40 x 40 cm, som er heklet og perlet for hånd, hvor perlene har iriserande farger (tilsvarande fargen oljesøl har). Endestad Bjørkheim har valgt disse fargene fordi det er farger som vanskeliggjør å konsentrere blikket på et spesifikt punkt, og øynene derfor vil flakke langs objektene. Ut av beholderene stikker det en myk tekstil i fiolett farge, som folder seg ut i fire tupper, og dermed kan assosieres med blomsterknopper, som utstillingens tittel er et spill på. Ovenfor det fiolette tekstilet er det ein sterk oransjefarget hank, laget i en stivere tekstilsort. Totalt henger det åtte slike beholderer parvis i utstillingsrommet.

Bilde 2:

Bildet er et nærbilde som viser et utsnitt fra en av de perlede beholderne. Fra venstre viser to tredjedeler av bildet de iriserende perlene, som glinser og fargemessig går i et spekter av gult til lilla. De er blandet om hverandre, og som nevnt i beskrivelsen av det første bildet fører dette til at øynene får lyst å vandre over overflaten. Oppe i høyre hjørne av bildet ser en den ene folden av det fiolette tekstilet bøye seg nedover, med kantsømmen synlig.

Bilde 3:

Bildet er tatt i frontalt perspektiv, tett på den ene beholderen, der den eggehvite gardinen og gulvteppe skimtes i bakgrunnen.

Her kan en se hvordan Endestad Bjørkheim arbeider aktivt med farger – fra bunnen i midten av bildet kan en se kobberrøret som beholderen balanserer på, der det oransje i kobberet repeteres i den oransje hanken, og dermed representerer både objektets start og slutt. I utstillingen gjentas både form og materiale. Noen av disse er industrielt produserte og dermed identiske, slik som kobberrørene og gardinene. Beholderne er derimot resultat av Endestad Bjørkheims hånd, der hun møysommelig har heklet én og én perle individuelt i en større helhet. De er i utgangspunktet like, men når en ser litt nøyere på dem, ser en at det likevel er individuelle ulikheter, som viser forskjellen på hva det vil si å reprodusere noe med maskin eller for hånd. Objektet i sin helhet er nærmere beskrevet under det første bildet.