Camilla Luihn
Om kunstneren
Camilla Luihn (født 1968, Norge) tok i 1994 mastergrad i kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har stilt ut ved blant annet Kunstnerforbundet og RAM galleri i Oslo, Galleri F15 i Moss og Galleri Four i Gøteborg. Luihn er representert i de store offentlige samlingene i Norge og mottok i 2002 Norsk Forms pris til unge formgivere og Oslo Bys Kulturstipend for 2000. I 2022 mottok hun Kunsthåndverksprisen fra BKH for verket Det som blir igjen. Luihn har vært ansatt ved Kunsthøgskolen i Oslo siden 2019.
I utstillingen Cygnus Purus viste Camilla Luihn syv kunstverk som var laget av kobber, med emaljerte overflater. Seks av verkene hang fra veggen i tykt, spleiset, hvitt tau, og ett verk hang på utsiden av rommet i kobberfarget kjetting. Alle verkene hadde derfor også potensiale til å kunne brukes som smykker, selv om dimensjonene og utformingen medførte at det nok ville vært for spesielle anledninger eller personligheter. Tittelen Cygnus Purus er latin for «ren svane», og alle verkene var utformet som deler av svaner, med unntak av verket som hang på utsiden av rommet. Luihn har tatt kobberplater, og deretter skjært ut og formgitt deler av svanen; vingene, halsen, ansiktet og fjærene. Det er bare de delene av svanen som er hvit som er gjengitt, og dermed ikke bena. Størrelsesmessig var de fleste av dem en plass rundt 30 til 50 cm, og naturalistiske i uttrykket. Oppå kobberet hadde hun deretter påført hvit emalje med pensel, som gav ett inntrykk av at de derfor var malt heller enn dyppet, noe som er mer tradisjonelt innen emaljering. De fleste av verkene hang på rekke og rad i Rom 2, noenlunde i samme høyde. Verket som hang på utsiden av Rom 2 var også skjært ut i kobber og påført emalje med maleriske strøk, men her i blått, som mer refererte til svanens omgivelser og assosiasjoner til vann som renselse. Tematisk kretset utstillingen rundt renhet og hvordan vi tenker og assosierer rundt hygiene. Svanen er i flere kulturer og mytologier et symbol for noe rent, jomfruelig og hellig, til tross for at de fleste som har møtt skapningene i levende live kanskje har et annet inntrykk. Den hvite emaljen har som material også en kobling til hygiene og renhet; før brukte man kobber blant annet til dørhåndtak fordi kobber har en naturlig antibakteriell funksjon. Etter den industrielle revolusjonen kunne stål masseproduseres, men vann får stål til å ruste, og man var derfor nødt til å finne en løsning for å unngå dette. Her ble emalje, som egentlig er små fragmenter av glass, løsningen. Ved å emaljere stål dannet det en hinne, som beskyttet stålet mot væske. Spesielt den hvite emaljen ble populær på institusjoner som sykehus, da den hvite overflaten er enkel å rengjøre, og fremstår skinnende og ubesudlet. I utstillingen koblet Luihn den hvite emaljens historie opp mot svanen som symbol, og utfordret våre formeninger om hvorvidt både svanen og hvit emalje rent faktisk er så rene og hygieniske som vi liker å tro.
Fire bilder fra utstillingen
Bilde 1
Bildet er tatt i en litt skrånende vinkel inn mot Rom 2 fra inngangspartiet. Det meste av billedflaten er mørk, dette er grunnet veggene og belysningen i rommet som er spotter rettet ned mot kunstverkene. Fra omtrent midten bakerst i bildet og mot høyre henger det fire hvite, opplyste verk, på rekke og rad. Det bakerste i bildeflaten er vanskelig å skimte, men man kan fornemme at det er et par vinger. Til høyre for dette henger det som kanskje er det mest tradisjonelle smykket i denne sammenhengen, som består av mange fjær i et sluttet kjede. I bildet fremstår de som små, hvite papirflak nesten, der det er flest i toppen. Dette er det eneste verket som ikke henger fra et hvitt tau, men mer et kjede der små rør av messing skiller fjærene fra hverandre. Til dette verkets høyre henger et sirkel-formet verk. Dette er svanens hals, som fullendes i en sirkel der hodet til svanen er i profil oppe til høyre i sirkelen. Den vender nebbet, som er rødt, inn mot midten. Flere av publikum fikk assosiasjoner til Ourobous av dette verket, også kjent som slangen som biter sin egen hale. Det siste verket lengst til høyre er også lengst fremme i billedflaten. Her er det også et par vinger som er utformet, men som følger kurven til svanens rygg mer enn det første verket, og derfor er mer buet.
Bilde 2
Bildet er tatt i frontalperspektiv mot kunstverket som beskrevet først under forrige bilde. Det meste av billedflaten er mørkt, med verket hengende opplyst i midten. Det består av kobber som er formet som et par vinger, der vingene spres ut mot hver side nederst. Formen kan minne om et åttetall, bare at det er åpent nederst. Verket henger fra et hvitt rep, som er spleiset sammen øverst.
Bilde 3
Bildet er tatt i frontalperspektiv, og er et nærbilde av det ene verket beskrevet under første bilde. Hengende fra et hvitt rep, er en svanes hals og hode skåret ut i kobber, og emaljert hvitt. Verket er en fullendt sirkel, der «begynnelsen» av halsen kamufleres av svanens hodet, som er i profil og peker med nebbet inn mot sirkelens senter. Nebbet er rødt, og det er en smal svart strek som indikerer et øye. Resten av verket er hvitt, og emaljen er påført med pensel som gjør at verket har sterke, maleriske kvaliteter. Dette skaper også en dybde i verket, da strøkene dekker kobberet i ulik grad. Dette verket har flere påpekt minner om ouroboros – slangen som spiser sin egen hale.
Bilde 4
Bildet er tatt i frontalperspektiv, og viser et kunstverk til venstre som henger på hvit vegg. I bildets høyre halvdel sees et utsnitt av inngangspartiet til Rom 2, med blå list langs døren og den sorte veggen innenfor.
Kunstverket er laget av ni stykker kobber som henger loddrett på linje, de fleste av dem rektangulære og formlike, med unntak av det nederst som er avrundet i kantene. Verket er festet til veggen med kobberkjetting. Alle kobberflatene er emaljerte i en mørk blåtone, med tydelige malerstrøk. I sin helhet kan verket gi assosiasjoner til vann som flommer, som for eksempel en foss. Også dette kan assosieres til svanen og hygiene, men da med som representant for vann.