Førvisningen

Utstillingen Førvisningen markerer den mest eksperimentelle utstillingen vår hittil. Den tok form som både et skuespill og gruppeutstilling, der utstillingsrommene for anledningen var byttet om med lageret. Det hele foregikk i bakgangene som vanligvis er stengt for publikum. Grunnet plassbegrensing var det et maksantall på ti publikummer om gangen, i en rekke oppsatte forestillinger. Temaet var at man ble invitert inn til en førvisning av en utstilling, der ikke alt hadde gått helt som planlagt. Skuespillet var skrevet av forfatter Ruth Lillegraven og ble utført av elever på tredje året dramalinja ved Fyllingsdalen videregående skole. Roller publikum møtte var blant andre kurator, direktør, montører, teknikere, andre publikummere og journalister. Skuespillet ironiserte over etablerte roller i kunstverden, samtidig som utstillingen fungerte som en hyllest til alt det usynlige arbeidet som blir lagt ned i å faktisk produsere, vise og formidle kunst. I rommene som var lager, toalett, vifterom, trappeoppganger og andre «ikke-steder», kunne man finne kunstverk som stort sett var skulpturelle; keramiske skulpturer, installasjoner av treverk og blandede materialer, smeltet plast og glassverk med trykk på. Kunstnerne jobbet med temaer som kretset rundt verktøy, arkitektur, mental (u)helse, migrasjon, observasjon, samt rene materialutforskninger. I etterkant av skuespillet kunne publikum fritt vandre rundt mellom rommene og oppleve utstillingen, med formidlere til stede.

Bildet er tatt i frontalperspektiv fra gangen inn mot toalettet. Helt til venstre i bildet ser vi den grønne døren som står åpen. Det meste av billedflaten består av lyse, hvite fliser som er typiske for et offentlig toalett. Vasken kan så vidt skimtes til høyre for døren. Omtrent midt i bildet, innerst i rommet ser man en ramme av lyst treverk, på litt under to meter i høyden og en meter i bredden, hvor det er spent opp et kunstverk. Kunstverket er laget av Julia K. Persson, og består av en eggehvit tekstil med sydde luftrom som er fylt med våt leire. Det overordnede inntrykket kan minne litt om en oppblåsbar luftmadrass som står oppreist og er festet i toppen av treverket i en metallist. Den våte leiren blir holdt i spenn av trekonstruksjonen, og etterhvert som tiden gikk tørket leiren, og krøp derfor langsomt oppover tekstilet. Dette gjorde at den hele tiden var i mellomstadier av tørr og våt, myk og hard, med en overflate som krakelerte av leire. Slik sett var dette kanskje det mest performative verket i hele utstillingen, ettersom det på et vis «levde» et liv gjennom perioden.

Bildet er tatt litt nedenfra og opp, fra innsiden av bøttekottet under trappen. Det meste av bildeflaten viser veggenes patinerte brunfarge. Det ser veldig gammeldags og falmet ut, men så er bygget også reist på slutten av 1800-tallet. I bildet ser man tre hvite kunstverk som minner om spadehoder, på cirka 40 ganger 40 centimeter hvor det nederste og det største som er lengst fremme i bildeflaten er plassert oppå sorte sokler. Lengst bak er et av verkene plassert oppå en trehylle. Verkene er laget av Tovelise Røkke-Olsen, og tar alle utgangspunkt i formen av spader som på ulikt vis ser ut som de er blitt krøllet, bøyde eller delvis smeltet. Overflaten på verkene er hvite, og preget av krakkelering. Det synes ikke i bildet, men flere av verkene har smeltet plast på baksiden som er med på å gi dem fylde i formen.

Bildet er tatt i frontalperspektiv fra inngangsdøren inn til vifterommet. Vifterommet er et slags «ikke-rom», som bare benyttes til ventilasjon og er derfor preget av store, metalliske rør. Disse rørene kommer mest frem til venstre i bildeflaten, men også helt til høyre. Litt til høyre for senter av billedflaten henger det som ser ut som et stort fotografi på cirka en ganger en meter fra taket. Det er en glassplate med folie printet på, som viser et nærbilde av en person som ser gjennom to sprikende fingre, hvor hårene i øyebrynene er svært fremtredende i form av hvite streker øverst. Det er svært vanskelig å lese konkret informasjon av motivet; vi ser at det er et menneske, et øye, lys hudfarge og et par fingre, men vi kan for eksempel ikke avgjøre kjønn, alder eller si noe om hvorfor personen ser gjennom fingrene. Er det et forsøk på å skjule seg selv, eller verne seg selv mot å se på noe ubehagelig man likevel ikke kan la være å stirre på? Bildet er helt klart bearbeidet farge- og lysmessig. Personen fremstår som så lys at vedkommende nesten er transparent. Det er noen blåtoner i de mørkeste feltene, og i den ene fingeren kan man skimte en rosatone langs kanten. Ettersom verket er av glass og ikke et printet fotografi, fremstår det som mer monumentalt og skulpturelt, og glassets transparente kvaliteter påvirker også hvordan man oppfatter farger og lys i kunstverket. Under kunstverket kan man se et svart felt – dette er rett og slett fuktskader på veggen i rommet. Kunstverket er laget av Æsa Björk.

Bildet er tatt i et frontalperspektiv fra gangen inn mot vaskerommet, der det vanligvis er maling og utstyr. Veggene har en mørkegrå farge, preget av søl og flekker fra maling og andre væsker. Til venstre i bildet ser vi vasken, og til høyre en hylle, hvor vi ser to hylle-etasjer. Disse er opplyste, og en ser at rammen av hyllen er i metall, og platene av treverk. I hyllene er det plassert til sammen tre skulpturer av keramikk, hvorav et står alene midt på den nederste platen og de to andre ved siden av hverandre på den øverste. Skulpturene er forholdsvis like i størrelse, og måler rundt 40 ganger 40 centimeter i alle retninger. De er preget av organiske former og på avstand kan de minne om deformerte blomster, koraller eller andre vekster. Fargene er ulike nyanser av blå og jordlige, noe som gir dem et litt pastell-aktig preg. De organiske formene er bygget opp av keramiske remser, ofte svært tynne, som medfører skarpe kanter. Skulpturene kan ved første øyekast virke litt lemfeldige, som om de er sammensatt av tilfeldige deler. Men når man kommer tettere på ser man blant annet at flere av dem inkluderer små, figurative nipsskulpturer som for eksempel av rådyr, mennesker eller andre gjenkjennbare skikkelser. Denne blandingen av abstrakte og figurative former gir et overordnet preg av at skulpturene både er noe som er velkjent og familiært, samtidig som de er ukjente og vekker nysgjerrighet. Kunstverkene er laget av Linda Sormin.

Bildet er et nærbilde tatt litt ovenfra og skrånende ned mot en keramisk skulptur som står på en mørk pidestall. Det meste i billedflaten er mørkt, utenom skulpturen som er hvit. I bakgrunnen av bildet kan man skimte de mørkegrå veggene, og det kommer et rør stikkende ut fra hjørnet oppe til venstre som ender cirka midt i billedflaten, bak skulpturen. Skulpturen er abstrahert, men likevel figurativ i uttrykket. Det ser ut som det er en stor, ruvende skikkelse som minner litt om et troll eller menneske, som holder en veldig forlenget arm over tre mindre skikkelser. I skulpturens uttrykk er menneskehånden svært fremtredende; det meste av leiren ser ut som den er blitt knepet sammen, og det er ikke noen slette, glatte flater noen steder. Dette gjør at skulpturen overordnet har et ganske naivistisk preg, og kan minne om hvordan man lager figurer i trolldeig. Skulpturen, som er laget av Anders Hald, er i seg selv tvetydig; er den store skikkelsen beskyttende ovenfor de tre mindre, eller bruker den kan hende de tre mindre figurene til å lene seg på?

Bilder er tatt i frontalt perspektiv inn mot hjørnet av lageret. I bildet utgjør veggene og gulvet de mørke feltene, og nederst i hjørnet kan en såvidt skimte en del av en europall med Lisa Rytterlunds verk. Disse blir beskrevet nærmere under neste bilde. Denne beskrivelsen kretser rundt Hedda Roterud Amundsens verk, som er midt i bildeflaten og er svært fargesterk. Den er dominert av intense rosa og neongule farger, og er hovedsakelig en konstruert form av treplater. Formen kan overordnet minne om en gravstein eller en mobiltelefon, da den er smal og høyreist. På toppen har platene en utskjæring i form av tre buer, der to mindre buer kranser på hver sin side mot en større i midten. På bunnen av skulpturen ligger en dandert tekstil av neongul silke, som minner om en skjørtekant. Alle sidene av skulpturen har kunstnerisk formgiving, men det er kun forsiden som kan sees i dette bildet.

Omtrent midt på skulpturen er en firkant, som kan minne om formatet på en tv-skjerm. I denne fins det en rekke kollasjer av utklipte bilder, tegninger, glitter og påklistret pynt som minner om kakepynt. Denne kakepynt assosiasjonen finner man overalt på skulpturen, da den svært mange plasser har blitt påført maling med kakesprøyte, slik at det er små kremtopper av farge rundt omkring på skulpturens overflate. Rundt firkanten løper det en linje av byggskum, og på toppen kranser to hvite svaner som står speilvendt fra hverandre. Over svanene løper en grønn, ujevn linje som også ser ut som den er laget med kakesprøyte. Under firkanten står det en tekst som er skrevet med svarte bokstaver, der alle har en ytterlinje i grønt. Teksten sier: «Hun skal ha vært ganske tøytete. Hun slekter vel på moren sin.» Ellers finner en røde dråper spredt over hele platen. Totalinntrykket av skulpturen er kontrastfullt; den er fargesterk og livsbejaende, samtidig som den er frastøtende og teksten tvetydig.

Bildet er tatt skrånende ovenfra og ned fra innsiden av lageret. Mye av bildeflaten er grå, dette er veggen og gulvet. I størstedelen av bildeflaten ser vi en slitt europall, med graderinger av bruntoner. Oppå pallen står det plassert ni keramiske skulpturer, med litt mellomrom fra hverandre. De har alle ulik bearbeiding, men er noenlunde formlike i kraft av størrelse og uttrykk. De fremstår som ganske flate, nesten todimensjonale firkanter på rundt 20 ganger 20 centimeter, med et lite fundament i bunnen som holder dem stående. Skulpturene fremstår nesten som fragment eller deler av ulike vegger, noen av dem har en tydelig referanse til murstein og andre husfasader, og flere har også elementer som sender tankene til graffiti. På flere av dem er det enkle genitalier, stygge ord og annet som er klassisk for den rølpete formen for graffiti en ofte ser i bybildet. De fleste av dem fremstår ganske glatte i overflaten, men også her er noen mer ru, nesten som lavastein. Felles for de med røffere overflate er at toppen av verkene ofte er kuttet, slik at det ser ut som en bit av toppen er knekt, i motsetning til de glattere, mer kvadratiske.

Kunstverket er laget av Lisa Rytterlund, og stod fremfor Anders Hald sitt verk og ved siden av Hedda Roterud Amundsens.