Kristina Austi

I utstillingen Hybrid II viste Austi fem tekstile kunstverk, alle vevd med digital Jacquard vev. Noen av verkene var flere meter lange og dekket nesten hele veggen, mens andre var rundt meteren begge veier og hang fritt i rommet fra tak. Galleriets vegger ble malt i en mørk grønntone, for å fremheve fargene i verkene. Utstillingen var inspirert av arrasy wawelskie-vever; en samling billedvever fra 1500-tallet innsamlet av en polsk konge, som ofte portretterte motiver fra Bibelen. Austi så en utstilling med disse vevene, hvor hun ble spesielt fanget av måten dyr var portretterte i dem; ofte absurde sammensmeltninger og proposisjoner som for eksempel sjiraffer med enhjørningshorn eller tigre med menneskeansikt. Det gikk opp for henne at grunnen til at de var fremstilt slik, var fordi veverne på 1500-tallet aldri hadde sett de faktiske dyrene de ble satt til å fremstille, men måtte basere disse på løse instruksjoner. Dette sammenfalt godt med Austis egen kunstneriske prosess, hvor hun for tiden utforsket kunstig intelligens sin kunnskap om tekstilfeltet. På denne tiden, i 2023, viste det seg at kunnskapsnivået var latterlig lavt, og KI skilte ikke mellom ulike teknikker, og kunne heller ikke si noe om de taktile eller materielle kvalitetene til ulike typer fiber og tråder. Dermed startet Austi å mate den kunstige intelligensen med eksempler fra de gamle billedvevene, samt av hennes tidligere arbeider og utforskninger. På denne måten ble den kunstige intelligensen på et vis dermed hennes versjon av veverne fra 1500-tallet, satt til å skape frem motiver det ikke hadde forutsetninger for å forstå og begripe. Resultatene er elleville, naturstridige motiver, der hverken tyngdekraft, anatomi eller annet kjenner noen begrensing. Disse ble så vevet via digital Jacquardvev til fysiske verk, ofte med elementer av bårder, perler og andre forslag Austi måtte fortolke via en rekke materialer. På denne måten bar utstillingen preg av å både være gammeldags og tradisjonell, men futuristisk og nyskapende. Samtidig er det et unikt innblikk i et tids- og teknologiskspesifikt punkt i menneskets historie, da den kunstige intelligensen allerede langt på vei har videreutviklet seg selv til et punkt hvor den aldri vil kunne gjenskape forslagene den gjorde i 2023.

Bildet er tatt i et frontalperspektiv, og viser Rom 1 sin lengste vegg, til venstre for inngangsdøren. I bildet kan man se de hvite flisene nede i flaten, og de grønne veggene bak verket, som er opplyst og sentrert. Verket dekket nesten hele veggen, og var omtrent tre og en halv meter høyt og rundt fem meter langt. Verket er formet som en stor rektangel av tekstil, med frynser i bunnen. Hovedmotivet er vevet digitalt og kan skimtes i midten, det kan minne om en deformert drageskikkelse, som buer og bukter og går inn og ut av seg selv. Formene er både gjenkjennelige og abstrakte, nesten hallusinatoriske i sin oppbygging og mange kan minne om reptilhaler. Fargene er i røde, lilla og hvite toner, med noen punkt mer fargesterke enn andre. Rundt hele hovedmotivet går det en svart kant i velur, med sirkulære former, i en glitrende, eggehvit tone. I verkets bunn går først en kant av tekstil som er foldet i en gull eller bronsefarget tone, som kan minne om hvordan gardiner folder seg når man trekker dem sammen. Fra disse foldene stikker det ut syntetiske hår, som kan minne om hestehaler. Disse samles parvis i kuler, som også er organisk sirkulære og har en lillametallisk glans. Deretter, helt nederst i verket, stikker det ut en samling tråder som minner om platinablondt hår, som bukter seg langs gulvet.

Bildet er tatt i et skrånende perspektiv som går fra inngangsdøren mot rommets vindusvegg. De store hvite flatene i bildet er dagslyset som kommer fra vinduene, og man kan se de grønne veggene og mørke flisene på gulvet. Fra midten og til venstre i bildet henger to verk, der det til venstre svever høyere enn det andre verket. Begge verkene er litt skråstilte, og vender en anelse mot hverandre, som toppen av en trekant.  Verkene er ulike, men har fremdeles noen fellesnevnere; de er begge smale og lange, med en bård rundt det vevede motivet og frynser som henger i bunnen.

Verket til venstre har en lys kant i topp og bunn av motivet, og svarte kanter på sidene. Motivet kan minne om fremstillinger av middelalderske drager, der de organiske formene bukter seg inn og ut av hverandre i lyse toner mot rød bakgrunn. De fremstår som lyse, organiske linjer som bukter seg som røtter rundt i og ut av motivet. Frynsene nederst på verket er laget av en type plastikk, og er hvite tråder som henger på rekke og rad i om lag 30 cm lengde.

Verket til høyre har en kant som går rundt hele motivet, denne er lys og lillatonet. Hovedmotivet minner også i dette verket om middelalderske drager eller reptiler, men mer forknytte og samlet i midten av flaten enn på det forrige, ingen linjer strekker seg utover flatens grenser. Her er bakgrunnen sort, og fargene mer metalliske og sølvaktige i uttrykket. Også dette verket har frynser, disse er laget av tynnere, tekstil tråder, og går nesten helt ned på gulvet. I kanten opp mot motivet henger det små sølvkuler på rekke og rad, og ca. Fem cm under sølvkulene går det et tynt, tverrliggende bånd i samme utforming som bårdene langs hovedmotivet.

Bildet er tatt i frontalperspektiv mot veggen til høyre fra inngangsdøren. I bildet ser man to lyse flater i de øverste hjørnene, dette er dagslys som kommer inn fra vinduene. Mellom de to vinduene henger et kunstverk, litt til venstre i flaten, mot grønn vegg. Nederst i bildet går en hvit list vannrett over gulvets sorte fliser.

Kunstverket er kvadratisk i formen, og målte litt under meteren alle veier. Rundt hovedmotivet går det en bård, som er laget av hvite og sorte tråder som er sydd rundt en kant. Hovedmotivet er i oransje og blåtoner, og viser et dyr i et landskap. Dyret er tvetydig, det er ikke åpenbart om det er en hund, løve eller hest (eller noe helt annet), men kan minne om dem alle sammen. Det er et godt eksempel på hvordan dyr ble gjengitt i de opprinnelige, middelalderske vevene Austi er inspirert av. I nederste venstre hjørnet oppstår noe som ser ut som en «glitch», mest kjent fra dataverden, hvor former smelter ut i ubestemmelige, organiske former og farger. Her møtes altså det middelalderske og høyteknologiske i samme, absurde bildeflate. Nederst i verket henger noen knallrøde frynser, tråder hvor det er festet dusker på i endene. Disse følger tilsynelatende ikke noen bestemt logikk; de bukter og henger rotete rundt hverandre i ulike lengder, og er et resultat av hvordan den kunstige intelligensen tolker tradisjonelle frynseoppheng på billedvever. Den kunstige intelligensen forholder seg dog ikke til naturkrefter som tyngdekraft, og Austi har derfor måtte finne måter å overføre disse tyngdekraft-stridige frynsene, noe hun trolig har gjort med metallstenger skjult inne i trådene. 

Bildet er tatt i et frontalperspektiv og er et detaljbilde av de røde frynsene beskrevet under bildet ovenfor. Det meste i billedflaten er den grønne veggen, og man kan skimte underdelen av billedveven sentrert øverst i midten. Fra venstre til høyre i bildet henger det ni knallrøde dusker fra like røde tråder, med sterke skygger bak. De henger i ulike lengder, hvor de i midten når helt ned til bunnen i bildet. I bildet ser man hvordan de røde trådene er rotete plassert, på en måte som kan minne om strekene i en barnetegning.